|
|
Dommen
Det var en av disse urolige drømmene som river og sliter i sjelen lenge etter at de eventuelt hadde forsvunnet. En feberhet, brennende sfære som truet med å svi av hans tilværelse selv om det bare ville gå utover sinnet og ikke kunne røre legemet. Men sinnet styrer legemet og er derfor av større interesse. Slik tenkte iallfall Hermann der han lå og pintes på et steinalter midt i en tom omgivelse. Hender og føtter var bastet og bundet med drømmelenker. Av steinalterets glohete varme og den overliggende luftens merkverdige kjølighet antok Hermann at det var flammer under han og at de slikket etter han, ropte etter han, følte seg fram.
Han kunne ikke se hva galt han skulle ha gjort. Det var tross alt bare en drøm. Det hele var en drøm, hvis da ikke virkeligheten var drømmenes drøm. Da ville han føle seg særdeles dum og Hermann var en stolt herremann som ikke lot seg pelle på nesen. Virkeligheten var virkelighet og drømmen var dens skygge, før, nå og alltid! Den brennende steinblokken svidde ryggen hans. Et brøl unnslapp hans strupe. Blodet kokte, slike smerter måtte da være dødelige, vel, ei i drømme.
"Hermann!" En stemme runget ut i luften (var det vinden?). "Du er herved dømt til langsom steking for de udåder du har begått.". "Udåder! Jeg har neimen ikke begått noen udåder. Mitt rulleblad er plettfritt, jeg forlanger en advokat!" Latter fylte tilværelsen hans idet bålet under han flammet opp over kantene av steinalteret. "Men Hermann da, du har jo begått dem alle." Du er en av verdens verste syndere" Latteren økte i styrke og gjentok seg selv i ekko. "Latterlig" Hermann begynte nesten å le selv til tross for smertene. "Men Hermann, du er jo skyldig i drap, bigami, voldtekt, ran, svindel, tortur, hærverk, vold.....Skal jeg fortsette?" Hermann fordøyde ordene langsomt. "Nei, men man står ikke til ansvar for den slags type gjerninger, man kan jo ikke motstå slikt og de går jo ikke ut over noen" Hermann's siste ord føltes tomme, uten innhold. "Nå jasså Hermann!! Du tror det du, se til venstre" Hermann snudde hodet til venstre og hva skuet hans øyne? Nabojenta, den vakre søte Anita som han var dødsforelsket i. Hun lå forslått og forblødd på et gulv, han så seg selv løfte henne opp og slå henne i ansiktet med flat hånd da hun gjorde motstand. Han rev av henne klærne og kastet seg over henne. "Neeeeeei!!" "Hermann da, det der var ikke særlig pent gjort?" Latteren runget høyt av Hermanns reaksjon. Hermann vred hodet til høyre og fikk øye på læreren sin, Mr. Jenkins. Han løftet pekefingeren til hilsning da han ble brutalt avbrutt av smellet fra en haggle. Mr.Jenkins ble truffet av en sverm i høyre sideflesk og spant rundt. Ut av røyken steg Hermann med ville lattermilde øyne. Det virket som han nøt sin egen henrettelse. Han puttet haggla i munnen til Mr. jenkins. Da husket Hermann. Akkurat da visste Hermann at han ikke kom til å våkne mer.