|
|
Dommen - En Litterær Tolkning
Hermann har problemer med å skille virkelighet og fantasi og bebreider seg selv for alt han gjør i drømme (!) og bestemmer sin egen dom!
som truet med å svi av hans tilværelse selv om det bare ville gå utover sinnet og ikke kunne røre legemet. Men sinnet styrer legemet og er derfor av større interesse Hermann er bekymret for sinnets tilstand og feiler i å bedømme at hans legeme bestemmer de virkelige forhold, men flyter over i drømmen uten å være seg helt bevisst på hva som er virkelig og ikke. Dessuten har han vansker med å tro at det sinnet gjør kan være uskyldig i en tilstand, men ikke i en annen (som vi ser senere)
Hermann at det var flammer under han og at de slikket etter han, ropte etter han, følte seg fram. Skyldfølelse ganske enkelt.
Han kunne ikke se hva galt han skulle ha gjort. Det var tross alt bare en drøm. Det hele var en drøm, hvis da ikke virkeligheten var drømmenes drøm som vi ser; gutten har problemer med å skille.
"Hermann!" En stemme runget ut i luften (var det vinden?). "Du er herved dømt til langsom steking for de udåder du har begått.". Hans egen indre stemme! Han har alt bestemmt seg, men trenger litt selvransaking først. Dette med varmen og stekingen er en feber som raser i han og truer med å drepe han, en feber framskaffet av seg selv.....
"Udåder! Jeg har neimen ikke begått noen udåder. Mitt rulleblad er plettfritt, jeg forlanger en advokat!" Korrekt, i det virkelige liv.
"Men Hermann da, du har jo begått dem alle." Du er en av verdens verste syndere" Korrekt, i drømme.
Nei, men man står ikke til ansvar for den slags type gjerninger, man kan jo ikke motstå slikt og de går jo ikke ut over noen" Hermann's siste ord føltes tomme, uten innhold. Hermann prøver å tenke fornuftig, men føler at det ikke hjelper mot den skylden han føler.
Nabojenta, den vakre søte Anita som han var dødsforelsket i. Hun lå forslått og forblødd på et gulv, han så seg selv løfte henne opp og slå henne i ansiktet med flat hånd da hun gjorde motstand. Han rev av henne klærne og kastet seg over henne. Hva han begjæret, men ikke våget å røre i virkeligheten voldtok han i søvne.
Han løftet pekefingeren til hilsning da han ble brutalt avbrutt av smellet fra en haggle. Mr.Jenkins ble truffet av en sverm i høyre sideflesk og spant rundt. Ut av røyken steg Hermann med ville lattermilde øyne. Det virket som han nøt sin egen henrettelse. Hermann ser seg selv idet han dreper sin forhatte lærer etter et dårlig karakteroppgjør. Han kan ikke tilgi seg selv, han forestiller seg selv som en tilskuer til sitt endelikt (derfor den kommentaren) og gjør den endelige beslutningen, å brenne seg selv opp i feber......