|
|
Julies Vandring
Det hadde seg slik en tidlig lørdagsettermiddag at lille Julie våknet opp under en busk i hagen. Det vil si hun trodde det måtte være hagen. I det hele tatt var hun veldig forvirret for hun kunne slettes ikke erindre at hun hadde sovnet her ute.
Med nærmere ettertanke så reiste hun seg opp og målte omgivelsen nøye med kritiske øyne. Ja, det var i allefall ikke hagen hennes. Hun lå riktignok ved foten av et epletre, men ellers var der ingen plen, men heller sletteland eller ved nærmere granskning tundra.
Hun skyndtet seg å knaske løs på det nærmeste og beste eplet hun fant for å bli kvitt smaken av kulde og ensomhet. Etter at hun hadde tygget en stund syntes hun smaken behaget henne og omverdenen virket slettes ikke så trist og kald som den hadde gjort for bare noen øyeblikk siden. Derimot syntes hun smaken avtok med skjønnheten som åpenbarte seg for henne. Det hele ente med at hun kastet eplet fra seg med avsky og så det råtne idet samme det traff jorden. Den langsomt tilgrodde tundraen stålsatte seg og med det kom kulden.
Julie satte seg skjelvende ned bak en busk og varmet tærene sine. Hun var tross alt naken og forlatt her ute i ødemarken. Hva skulle det så bli med henne? Ville ensomheten sakte men sikkert kvele henne for menneskelighet og dermed fryse av henne både tanker og følelser før hun endelig kunne trekke sitt siste sukk her langt fra både familie og venner?
Hun satt i selvmedlindenhet en god stund før hun våget seg opp og kikket mellom buskaset hun hadde ved sin side. på den andre siden kom en gammel mann ridende på et esel. Han svaiet frem og tilbake som en gal for så å deise ned i bakken like ved Julie. Han stønnet og ynket seg der nede i støvet og kavet vilt for å komme opp. Av lukten og oppførselen å dømme var han tydeligvis en fyllik som hadde forvillet seg inn i ødemarken ved en tilfeldighet. Som man sår så høster man tenkte Julie og den som søker vill finne. Hun kastet seg på eselet som forvandlet seg til en mektig hingst med spenstige muskler og et forrykende temperament. Hun hogget hælene i siden på dyret og åt på seg mil over den isende tundraen.
Det varte ikke lenge før både hest og fører var utslitte. Hun følte tørsten komme sigende over seg og speidet både nær og fjern etter drikkekilder. Så åpenbarte det seg en handelsreisende som stoppet og vinket til henne. Utsultet og tørst ledet hun hesten sin bort til han og spurte om mat og drikke. Heldigvis hadde han alt hun trengte. Hun brukte alle pengene sine på et overdådig luksusmåltid og litervis med kald drikke.
Dermed hev hun seg på sin mektige ganger nok en gang og la ut på sin søken....søken etter noe. Men bare noen få mil etterpå stupte gangeren ned i snøen og ble liggende hjelpesløs og puste etter luft. Vill av raseri og sinne sparket hun den til døde. Med et siste spytt til farvel bega hun seg på veien. Hun var iallefall uthvilt og pågangsdyktig.
Kulden begynnte allikevel å ete seg oppover de bare leggene. Hun kunne ikke lenger føle tærne da hun snublet inn i en ørken. Og der bare noen meter unna lå en fortryllende oase med digre bugende kokospalmer. Hun løp og løp og løp, men den bare gled lenger og lenger unna. Hun stupte ned i sanden og begravde ansiktet sitt i tårer. Hvis hun nå bare døde fort nok.....
Så kom en ny handelsreisende forbi. Han syntes synd på henne så han gikk ned fra sin kamel. Han tilbydde seg å føre henne til nærmeste landsby. Hun dekket til brystene sine og aket unna "Jeg er ingen sin hore" ropte hun. Den sjokkerte handelsreisende reiste videre, men etterlot henne allikevel en av sine kameler.
Etter å ha ligget urølig en stund, ble hun lei av å vente på døden så hun bestemmte seg for å ri den i møte. hun svingte seg opp på kamelen og satte seg i bevegelse. Etter en stund hørte hun Gud snakke til henne. "Du har fått din sjanse". Dermed ble kamelen forvandlet til en pytonslange som bet henne i magen og forsvant ut av bildet. Julie lå sammenkrøket i sanden og døde sakte hen av sin egen gift.