|
|
Julies Vandring - En LitterærTolkning
Julies vandring er egentlig hennes livsforløp (!) Hvor hun lar alle sine sjanser gå fra seg og dør i ensomhet og sinnsforvirrelse.
Det hadde seg slik en tidlig søndagsmorgen at lille Julie våknet opp under en busk i hagen Dvs: hun ble født inn i vår mystiske verden, merk....lille Julie, mens hun senere dekker til brystene sine og greier (dessuten er hun naken, som det vises litt senere) Ok, det er litt vel kryptisk (Jeg skal prøve å klarlegge det mer i en senere utgave)
Det der med at hun trodde det var hagen, refererer til Edens hage (altså at vi har en tilværelse i himmelen før vi blir født) Som vi ser, så er det bibelske symboler i fleng utover (epletre, slange, handelsreisende) Jeg skulle skrive inn en mer omfattende innledning som tok for seg akkurat dette, men jeg orket ikke for jeg var for ivrig med å komme igang med hovedpoengene mine, men nå synes jeg hele ideen er idiotisk og skal omskrive hele starten! Akkurat nå så innser jeg at hvis alle kommentarene mine blir like omfattende så blir jeg aldri ferdig så resten blir veldig forkortet:
Sulten og forfrossen som hun var, skyndtet hun seg å knaske løs på det nærmeste og beste eplet hun fant Hun lærer aldri! (ganske tilfeldig at det ble med)
Derimot syntes hun smaken avtok med skjønnheten som åpenbarte seg for henne. Det hele ente med at hun kastet eplet fra seg med avsky og så det råtne idet samme det traff jorden. Hun blir grådig og klarer åpenbart ikke å se at eplet var roten til livet som utfoldet seg. Mat er jo mange måter livets grunnlag, men jo mer vi får av det jo mer lei av smaken blir vi. Hun kastet bort en sjanse.... (grådighet, kravstorhet)
Som man sår så høster man tenkte Julie og den som søker vill finne. Hun kastet seg på eselet som forvandlet seg til en mektig hingst med spenstige muskler og et forrykende temperament. Flere bibelske referanser, dessuten så går hun glipp av sin andre sjanse, nemelig medmenneskelighet, og grådig (igjen) stikker hun av med byttet.
Utsultet og tørst ledet hun hesten sin bort til han og spurte om mat og drikke. Heldigvis hadde han alt hun trengte. Hun brukte alle pengene sine på et overdådig luksusmåltid og litervis med kald drikke. Hun bruker alle sine ressurser på å tilfredstille egne behov og glemmer den sultne hesten sin som hun allikevel stoler på skal tjene henne. Tre sjanser.....(egoisme, utenksomhet)
Vill av raseri og sinne sparket hun den til døde. Med et siste spytt til farvel bega hun seg på veien. Hun var iallefall uthvilt og pågangsdyktig. Istede for å la hesten hvile eller lete etter mat e.l. går hun berserk og dreper det stakkars dyret. Fire sjanser.....(aggresjon, vold) Dessuten håner hun en av Guds skapninger ved å spytte på han!
Hun løp og løp og løp, men den bare gled lenger og lenger unna. Hun stupte ned i sanden og begravde ansiktet sitt i tårer. Hvis hun nå bare døde fort nok..... Håpløsheten begynner å tære på henne. Hun føler for første gang at noe ikke er innen hennes rekkevidde og takler situasjonen helt feil. Oasen (frelsen) er der, det gjelder bare om å finne den.
Han tilbydde seg å føre henne til nærmeste landsby. Hun dekket til brystene sine og aket unna "Jeg er ingen sin hore" ropte hun Blendet av egen ulykke ser hun ikke sin nye sjanse og i sin redsel (nå begynner vi å komme litt opp i de paranoide årene ja), så støter hun han fra seg og tror at hans intensjoner er å utnytte istede for å hjelpe (men med hennes fortid, hvem kan klandre henne?) Han etterlater henne en kamel og det burde være tegn på hans virkelige hesikter, men hun følger ikke etter. Fem sjanser...(forfengelighet, klarsynhet)
Etter å ha ligget urølig en stund, ble hun lei av å vente på døden så hun bestemmte seg for å ri den i møte. Dette virket merkelig ja, kan jeg tenke meg. Men det viser bare at hun kan ikke engang takle tålmodighet....
"Du har fått din sjanse". Dermed ble kamelen forvandlet til en pytonslange som bet henne i magen og forsvant ut av bildet. Julie lå sammenkrøket i sanden og døde sakte hen av sin egen gift. Hennes liv er over og det har foregått i ensomhet grunnet hennes selvsentrerte liv. "Hennes egen gift" heviser til dette. Hun gjorde aldri en god gjerning i sitt liv og dette fortærte henne da hennes livsvilje ebbet ut og forgiftet henne til slutt.
OK, ingen tvil om at fortellingen er litt "ute der" For komplisert, men med litt omskriving skal det bli bedre. Har vært inne på tanken om å la sjansene representere de syv dødssyndene (syv sjanser), men lurer på om konseptet blir for "lånt". Burde vel fått frem at hun går igjenom forsjellige faser i løpet av livet også....jaja, i neste utgave